Jeg bare tenker litt fritt 1

Uten noe referanser - i fritt fall - på vei mot et svar - for å finne et spørsmål.

Hvorfor jager skolen kunnskap som skal huskes og gjenfortelles? Jeg stiller meg dette spørsmålet. Ikke fordi jeg selv glemmer navn og liker søkemotorer, men fordi jeg lurer på noe. Hva var egentlig  spørsmålet - siden gjenfortelle er svaret?

Siden tidenes morgen har mennesker fortalt historier. Delt kunnskap og husket det som ble sagt. Selv om vi nok, med rimelig stor grad av sikkerhet, kan si at mennesket - fra tidenes morgen - var praktiske. De lærte ved å observere, kopiere og trene opp livsviktige ferdigheter. Slik kunne de overleve.

Den kognitive utviklingen skyldes nok i større og større grad trening. Gjenfortelling av det vi kan, erfarer og oppdager. Så får vi fremveksten av samfunn og strukturerte samhandlinger i stammer, klaner, landsbyer, byer, len og til slutt stater og riker.

Slike samhandlinger og organsieringer av mennesker fremdriver tenkning og behov for å retenke ideer. Dele ferdigheter og analysere. Etterhvart som man blir fler og fler mennesker dannes ulike profesjoner og læring blir en av dem.

La oss tenke at dette er på 1700-tallet. Vi har fortsatt knapphet på bøker. For bøker er en teknolgi som ikke alle har tilgang på. Det er knapåphet på bøker. Kunnskapen er derfor skjult for mange. Det er de få som har tilgang på kunnskapen som ligger i bøker.

Den muntlige tradisjonen lever videre og vandrerhistorier lever i beste velgående. Upresis, kreativ og søkende etter forståelse. Neos om gir mening.

For å lære et yrke må man være praktisk. Derfor kan en ung nevenyttig mann lære et håndtverk fra en mester. Mesterlærertradisjonen står derfor sterkt i vår læringshistorie, men etterhvert som vi utvikler oss og får muligheter til å putte informasjon og kunnskap inn i ny teknologi blir nettopp bøker og dokumenter en måte å gjøre dette på. Hulemalerier av jalt kan jo også tolkes bruksanvisninger...selv om neon mener det er utsmykning og kunst (nå ja - vi lar den ligge til neste fritanke).

Hele veien - fra flere tusen år før vår tidsregning - at behovet for å huske kunnskap sentralt. Uten minne blir det ikke mulighet til å finne kunnskapen. Erfaringene har vi. De kan forstås. Og vips får vi en forståelse av å lære ved å prøve. Vi prøver og feiler på vei til effekt og putter på litt refleksjon. Vips har vi ny form for læring.

Har vi egentlig fornyet denne modellen?

Husking i skole
I Norsk grunnskole forventes det fortsatt at barn skal lære å huske kunnskap. Gjenfortelle det de har lært. Testes i fakta. Her er karakteren din...og vitnemålet ditt. Lykke til!

Jeg vil ikke si at dette er uviktig, men vil påpeke følgende: I grunnmuren for norsk skole ligger det faktum at INGEN BEHOLDER LÆRERBØKENE SINE!

Tenk på dette faktum. Elevene mister bøkene med innholdet. Innholdet eies av skolen. Er vi ubevisst opptatt av at bøkenes innhold må læres og huskes? Har vi av ren nødvendighet utviklet oss til en biologisk kopimaskin?

Hva hadde skjedd dersom pensum var digitalt og tilgjengelig for alle hele tiden - oppdatert - for resten av livet? Slik at menneskets viktigste evne blir å søke? Stille spørsmål? Undre og lete? Menneskets kritiske refleksjonen blir vår viktigste kognitive ferdighet - fordi vi har pensumet tilgjenglig - hele tiden?

Hukommelse er imponerende. Det er fasinerende, men hvordan fungerer den egentlig? Jeg som glemmer navn hele tiden har den siste uken lært meg 30 navn. Bare fordi jeg treffer nye mennesker i en ny jobb på et nytt sted.

Denne knappheten vi har hatt i vårt samfunn har ført til forlagenes posisjon. De forvalter rettigheter og produserer innholdet på ulike medier. Vi tenker at vi trenger bøker - og at bøker får vi på skolen. Det er først på høyere utdanning at vi kjøper pensumbøkene - og mange kvitter seg med dem etterpå.

Trenger vi å retenke og forstå dette på en annen måte? Er digitalt pensum rett og slett avgjørende for vår videre utvikling og forståelse av læring?

Hva tenker du?