Plagiat?

Original? Inspirasjonskilde? Mentor? Forbilde? Gud?

Dette er min versjon 2 av blogginnlegget:

Hvor vanskelig skal det være å lage musikk og kalle det sin egen? Dette har tydeligvis blitt vanskelig...selv for noen av verdens beste låtskrivere.

Pharrell Williams og Robin Thicke er nå dømt for å plagiere Marvin Gaye. Hva mener du? Kan du høre inspirasjonen? Ja. Men - er det plagiat? Les mer her - eller hør sjøl.

For her er den påståtte "originalen" fra Marvin Gaye.



...og her er gladlåta til guttegjengen grei:



Hvor går grensene?

Ytringfrihet
Vi har ytringsfrihet. Frihet til si hva vi vil.

Språk er ord som settes sammen til en mening. Meninger er personlig, men vi bruker de samme ordene. Ytringsfriheten gir oss muligheten til å si hva vi mener. Vi blir ikke nødvendigvis tatt for plagiering av den grunn.

Når man tar opp lyden av det man sier og gir det ut blir det en kommersiell vare av ytringsfriheten. Freestyle rappere driver med dette hele tiden.

Musikk er som et muntlig språk. Man jammer seg frem til en enighet om hva man i felleskap vil si. Så gjør man en innspilling og gir det ut. Vips er ytringen blitt en kommersiell vare.

Det er pengene fra denne varen (iTunes og CD-salg) - og fremføringsrettighetene (radio, TV, Spotify, konserter osv.) - som Familen Marvin Gaye mener de skal ha en "rettmessig" del av.

Ytringsrett
Ytringsrett er noe alle har - og får. Rettergangen mot Anders Behring Breivik viste hvordan ytringsrett fungerer i en rettsal. Det var mye diskusjon om han skulle få lov, men han fik lov til å ytre sitt syn på saken.

I plagiatsaken med Gaye/Williams/Thicke det ytringsretten praktisert ulikt.

Som en del av bevisføring fremførte Robert Thicke fem sanger i rettsalen. Disse sangene har den samme akkordrekken:

• U2 - With Or Without You 
• The Beatles - Let It Be 
• Alphavilles - Forever Young 
• Bob Marley - No Woman No Cry 
• Michael Jackson - Man In The Mirror 

Familien Gaye´s forsvarer nektet for at inspillingen av stridens kjerne - "Got To Give It Up" -  skulle fremføres i retten. De prossederte sin sak på notebildet av sangen - ikke på lyden av innspillingen.

Her kan dere les hva Familien Gaye´s advokat sa i rettsalen: "They will smile at you and they will be charming," he said in opening arguments. "Keep one thing in mind: They are professional performers."

Ytringsplikt
Ytringsplikt er noe annet. Du sitter tiltalt for å ha gjort noe, men nekter å svare. Det er ikke lov. Dersom du sitter på informasjon om en annen person har du plikt til å svare på det du blir spurt om.

Dette ble brukt i denne saken.

Resultate ble at Robert Thicke fortalte om sitt forhold til rus. Han hadde også et annet syn på arbeidsfordelingen i den kreative prosessen enn det fordelingsmnøkkelen i opphavet tilsa (han mente Pharrell hadde lagd mesteparten av låta mens han selv var rusa).

I tillegg ble motparten nødt til å ytre informasjon om hvor mye penger de faktisk hadde tjent på denne sangen. Dette er tall som ofte er skjult i regnskaper og holdy utenfor offentlighet.

Derfor blir ytringsplikten en viktig kilde til informasjon slik at dommere og jury kan avsi en riktig dom.

Jeg hopper over ytringsansvar og ytringsvett, men jeg tror dere kan gjrøe dere noen egne tanker om disse to. 

Hva nå?
Dette gjør dommen enda mer underlig for meg. Er det egentlig avsagt en dom over rettsammene for plagiat og det kompositoriske, eller er dette blitt en kjennelse basert på følelser og respekt for den avdøde? Målt opp mot grådige kapitalister i popindustien som dodper seg og latterliggjør åndsverket tiol Mavin Gaye ved å lage noe som tangerer helt opp til bevisste grenser og ramme?

Er dette bra for ytringsfriheten, rett og plikt? Hva med den kreative ånd som trengs til alle skaperverk? Blir vi ikke litt kneblet nå?

Kanskje det gir kred å bli tatt for tyveri? Det gjenstår å se :-)

Det er ihvertfall viktig å forstå denne sakens indre prosesser så man ikke bare kaster seg på karusellen og sier at disse sangene er like - og derfor plagiat. Dommen kan handle om noe annet enn musikkens egenart. Det kan være kulturen og de kreative prosessen som er blitt dømt - i første runde. Da er musikkens egenart forsømt.

Jeg håper vi ser saken rulle videre til neste rettsinstans. Og her bør ytringsrett og plikt brukes likeverdig mellom partene.

Kilder: 
Fra rettsalen - The Hollywood Reporter:
Joe Bennet - om kontekst:
Joe Bennet - kompositorisk analyse:
VG - Ytringsfrihet vs. ytringsplikt:
Rettsdokumenter med faktaanalyse som grunnlag for rettsaken:
The Rolling Stone - The Gaye´s lykke over å vinne saken: